En vandrer spiller med sordin (CD)

«Det begynner å fryse på mens jeg vandrer hjemover igjen til min tømmerkoie, frosten kraver snart alle moer og myrer og gjør det lett å gå. Jeg driver sakte og likegyldig frem med hendene i lommen. Det haster ikke med meg, det er det samme hvor jeg er.»

Knut Hamsun driver rundt ved Atnbrua i Sollia og skriver den andre av det som er kalt vandrerromanene: En vandrer spiller med sordin (1909). Han er blitt 50 år, har nådd det han kaller «avblomstringsalderen», er inne i en ekteskapskrise og gir hovedpersonen navnet Knud Pedersen, det han selv het en gang. Knud er ikke lenger midtpunktet. Han er blitt medfølende tilskuer til andres rundreiser i den erotiske karusellen. Det skal en viss grad av enfoldighet, ringhet i evnen, kaller Hamsun det, til å gå og være varig tilfreds med livet og attpåtil vente seg noe nytt og godt. Alt ender i et hamsunsk vemod: «..så sitter jeg igjen og hører suset i skogen. – Jeg blir svak av å sitte og lytte. Erindringer veller opp i meg fra mitt liv, tusen gleder, musikk og øyne og blomster».

Per Bronken dramatiserte og regisserte romanen for Radioteatret, «med fin sans for Hamsuns forfatterskap», skrev en anmelder.